Hvorfor går det så galt på prosjekter som Follobanen?

Det er et enormt potensial for å redusere usikkerheten og øke presisjonen i gjennomføringen av offentlige gigaprosjekter.

Ved å tvinge de statlige gigaprosjektene gjennom en prosjekt- og styringsmodell som ikke er tilpasset prosjektenes kompleksitet, størrelse og egenart, bidrar staten selv til å øke risikoen for kostnadsoverskridelser og redusert nytte for brukerne.

Til tross for prosjektmodellen går det galt

Statens prosjektmodell KS2 er en metode for å planlegge, gjennomføre og styre prosjekter i offentlig sektor i Norge. Modellen legger vekt på å sikre kvalitet, åpenhet og læring i prosjektet.

Kravene innebærer at prosjektene skal gjennomgå ekstern kvalitetssikring før beslutningsunderlaget legges frem for regjeringen og Stortinget. Målet er å unngå feilinvesteringer og holde god kontroll med kostnader og nytte gjennom planlegging og gjennomføring av prosjektene og på den måten sørge for en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. So far so good.

Det er imidlertid slik at til tross for prosjektmodellen, til tross for at prosjektene kvalitetssikres av eksperter uten tilknytning til prosjektet, så går det galt. Og dette gjelder særlig gigaprosjekter.

Hvorfor er det slik? Hvorfor går det så galt på prosjekter som Follobanen, Campus Ås og store kommunale prosjekter som Ny vannforsyning i Oslo og Fornebubanen?

Hvorfor gjennomføres IT-prosjekter, som har en helt annen karakter enn bygg- og anleggsprosjekter, etter den eksakt samme prosjektmodellen?

Hvilken betydning har egentlig den eksterne kvalitetssikringen?